Blogg

Mattilsynet og dets alternativer

Blogg, Nyheter l

Teksten «Mattilsynet og kravet om ny dyrevernetat» står på trykk i Dyrenes Stemme 4/2013 som kommer ut i disse dager.

Mattilsynet framstiller sitt eget arbeid som om de har god kontroll og utfører et betryggende tilsyn med dyrehold over hele landet. Men hvordan fungerer egentlig dyrevelferdstilsynet som Mattilsynet har hovedansvaret for? Håndterer de dyrevernsaker på en betryggende måte? Denne teksten belyser problemer med at ansvaret for dyrevelferd ligger hos Mattilsynet, og diskuterer noen alternativer til dagens ordning.

Av Rune Ellefsen
Stipendiat ved UiO og forfatter av «Med lov til å pine: Om bruk og beskyttelse av dyr»

Mattilsynets oppgaver og «løsninger»
Den som blir vitne til fysisk vold mot dyr, finner et hjemløst dyr, eller ser dyrehold som bryter dyrevelferdsloven, er pålagt å melde fra til Mattilsynet eller politiet. Det er Mattilsynet som har hovedansvaret med å følge opp bekymringsmeldinger om dårlig eller ulovlig dyrehold, samt å kontrollere at dyrehold skjer i tråd med dyrevelferdsloven og gjeldende forskrifter. Mattilsynet har imidlertid måttet tåle mye kritikk for måten de utfører sitt dyrevelferdstilsyn på og hvordan de reagerer i saker hvor dyr utsettes for mishandling eller vanskjøtsel.

Både politiet og Mattilsynet er satt til å håndheve dyrevelferdsloven. For at brudd på loven skal kunne straffes, må saken først anmeldes til politiet og deretter gå veien videre gjennom rettsapparatet. I tilfeller hvor ulovlig mishandling eller vanskjøtsel avdekkes, er det oppsiktsvekkende at det er avliving av dyr, heller enn behandling og livredning, som er Mattilsynets vanligste tiltak eller krav til dyreeier. Dette gjelder spesielt i tilfeller med hjemløse dyr, dyr som fratas eier eller dyr som er skadde eller syke i landbruk – hvor mulighetene for behandling og livredning helt klart er til stede.

Flere dyrevernorganisasjoner med lang erfaring fra omplasseringsarbeid, har tilbudt sin hjelp og assistanse til Mattilsynet i mange slike dyrevernsaker. Ofte ender sakene likevel med at dyrene –  som her er ofrene – blir avlivet. Dette er ett grelt eksempel på hvordan Mattilsynet «løser» dyrevernsaker stikk i strid med hensynet til dyrevelferd og dyrenes interesser.

Problemer med Mattilsynet
www.mattilsynet.no_mediumMattilsynet har måttet tåle mye og variert kritikk, både for hva de gjør og ikke gjør i sitt dyrevelferdstilsyn. Blant annet er de kritisert for ikke å gi dyrevelferd nok prioritet. Det har også kommet fram at dyrevelferd tidvis har måttet vike av hensyn til Mattilsynets øvrige ansvarsområder, både i oppfølgingen av enkeltsaker og i etatens generelle prioriteringer. Disse forholdene har bidratt til at dyrevelferdstilsynet til tider har vært svakere enn man burde kunne forvente. Plutselige hendelser som utbrudd av matrelaterte kriser har også tappet Mattilsynets budsjetter, slik at dyrevelferdstilsynet har blitt nedprioritert kraftig og helt uteblitt i perioder. I et intervju uttaler en ansatt i Mattilsynet, med lang fartstid som praktiserende veterinær, dette: «Vi blir som oftest for snille. Det blir for mye fokus på mennesker og for lite fokus på dyrene. Det tar for lang tid før vi oppdager tilfellene og når vi oppdager dem så går det også for lang tid før saken er endelig løst. I mellomtiden lider dyr og mennesker unødig. Det er for lite ressurser i Mattilsynet og vi rekker knapt nok å holde oversikten på de gårdsbrukene vi får inn bekymringsmeldinger på».

Mattilsynet og dyrene i landbruket
Det er viktig å merke seg at det verken er hvorvidt dyrene lider eller nivået på dyrevelferden som Mattilsynet kontrollerer. Det de kontrollerer er om dyreholdet er innenfor lovverket. Selv om dyreholdet er innenfor lovverket, finnes det ikke belegg for å si at dette automatisk medfører god dyrevelferd. Innen landbruket kontrollerer Mattilsynet i størst grad hvorvidt de fysiske innretningene som bur, vanningssystem og matingssystem er i tråd med forskriftene. Og hvorvidt det er synlige sår eller andre ytre skader på dyrene. Kontrollen handler altså om hvorvidt lovverket følges, ikke om dyrevelferden er god eller dårlig. Dyrevelferdsloven i seg selv sier ingenting om hvordan myndighetene skal vurdere dyrevelferden i praksis. I lovens forarbeider finnes heller ingen avklart definisjon av dyrevelferd, noe som derimot er normal praksis i alle fagmiljøer som jobber med dyrevelferdsspørsmål.

Mattilsyn eller dyrevernhensyn?
Ifølge dyrevelferdsloven har alle en lovpålagt plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet når man har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller vanskjøtsel. Men blant folk flest er det likevel mange som reagerer på at Mattilsynet er instansen som forvalter dyrevelferdsloven. For hva har egentlig mattilsyn å gjøre med dyrevern?

For at offentlig tilsyn med etterlevelse av dyrevelferdsloven skal bli mer uavhengig og troverdig, har dyrevernorganisasjoner og andre påpekt at tilsynet må flyttes ut av Landbruks- og matdepartementet. Som erstatning for Mattilsynet har det vært foreslått at et nytt tilsynsorgan kan opprettes under Miljøverndepartementet. Det har også kommet forslag om å opprette et Dyreombud etter modellen fra Barneombudet. En annen mulighet som har blitt skissert er å opprette et eget dyreverndirektorat som helt er løsrevet fra landbruks- og næringsinteressene. Kravet om et eget dyrepoliti er det som har blitt frontet sterkest, og som også har fått bred tilslutning.

Inntil dyrevernkontrollen blir løsrevet fra matpolitikk og hensyn til sterke næringsinteresser, vil statens kontrollsystem ha liten troverdighet – i hvert fall overfor dyrene som brukes i landbruksnæringene. Uavhengighet fra næringsinteresser og -politikk er her helt avgjørende for at instansen kan stå fritt til å verne dyrenes interesser på en mer dyrevennlig måte.

Et hovedpoeng i kritikken mot Mattilsynet og i kravet om et dyrepoliti er at ansvaret for dyrevern må flyttes bort fra Mattilsynet til et uavhengig tilsyn som kan gi alle dyr et sterkere vern. Da er det helt avgjørende at det plasseres inn under et departement eller en instans som kan sette dyrenes interesser i høysetet. I en troverdig dyrevernetat kan avliving av friske og omplasserbare dyr aldri være en «løsning».

Legg inn en kommentar